Vil bare dele en søt historie med dere fra en flytur jeg tok fra Kunming, Kina til Bankok.
Jeg liker så godt å betrakte mennesker, både hjemme og når jeg er på reise. På seteraden foran meg på flyet satt en familie bestående av to unge jenter, en mor, en far og en bestemor og bestefar.
Jeg kunne se av de fargerike klærne at de var minoritetsfolk fra fjellene i Yunnanprovinsen.
Det var tydelig at de aldri hadde reist før, aller minst med fly. Kanskje aldri vært ute av sin lille landsby.
Mor hadde kjøpt seg ny vestlig jakke og veske for anledningen, som hun plukket fornøyd på.
Far var storøyd opptatt av Flightmagasinet som lå i stolryggen foran.
Spesielt interessert var han i en reklame for bodylotion med bilde av en dame i badedrakt.
Bladet ble sendt rundt i familien der de pekte på den lettkledde damen og lo godt.
Alle sidene ble behørlig studert og kommentert.
Så ble maten ble servert,- et enkelt måltid bestående av smørbrød, juice og kaffe eller te.
Flyvertinnen serverer kaffen og da er festen igang. Bestemor tar en slurk av kaffekoppen sin og spytter den ut like fort! Det er nok ikke samme smak på kaffen hun er vant til å drikke...eller..
drikker de i det hele tatt kaffe? Eller er det bare te? Ikke vet jeg..
Kanskje de bruker masse sukker i?
Siden disse menneskene ikke snakker han-kinesisk, thai eller engelsk (bare sitt eget stammespråk tydeligvis) er det vanskelig for dem å vite hva som er i de små posene som følger i matesken, men ALT skal prøves.
Siden jeg vet at cream er fløte, er jeg spent når jeg ser at mor heller pulveret i en kopp
og smaker, og tja...dette kan absolutt inntas. Hun spiser alt som bruspulver (også sukkeret som hun blander i samme glass)
De to unge damene er oppslukt av Flightmagasinet og sier ikke så mye.
Tiden blir inne for å fylle ut dokumenter for innreise til Thailand.
Da starter problemene. Tenk å ikke få kommunisert med crewet som ikke finner noe felles språk. Faren tar imot papirene og snur og vender på dem, og aner ikke hva han skal gjøre med dem. Flyvertinnene himler med øynene. Til slutt tar de vesken fra mor, tar fram passene deres og fyller ut det som fylles skal på innreise-til- Thailandpapirer..
Den kinesiske flyvertinnen lar det skinne meget godt igjennom at hun synes familien er håpløs.
Det er her jeg forstår at jeg har en oppgave ved landing i Bankok! For hvis denne gjengen skal komme seg gjennom passkontrollen trenger de hjelp!
Vi nærmer oss landing når bestemor kommer på at hun vil sitte ved vinduet for å se ut!
Det lyser selvfølgelig i alle "festsetebeltelys" som finnes, men so what?
Bestemor ser ut av vinduet og ser bakken nærme seg, og da ble det litt for skummelt. Hun bryter ut i gråt og hele familien iler til for å trøste!
Ved touchdown sitter alle seks familiemedlemmer i ei klynge på en treseter!!
Vel inne i ankomstområdet ser de seg storøyde omkring, jeg går bort til dem og "forklarer" på fingerspråket (og norsk) at de må følge etter meg.
Etter en omstendig prosess, der thaiene i passkontrollen prøver å få ut av dem hvorfor de er i Thailand, noe som er helt umulig, får vi passere.
Så skal vi hente baggasjen vår, og jeg vinker dem med meg og går til baggasjebåndet.
Jeg ser at familien er forundret over at koffertene snurrer rundt på båndet, og de peker og ler høyt!
Vi tar baggasjen gjennom tollen og ut i hallen der det står en trupp og venter på dem. Det er gjensynsglede, og jeg er glad for at de ikke skal dra ut i det ukjente alene.
Jeg får gode klemmer og de vil tydeligvis at jeg skal bli med dem, men jeg skal reise hjem, og har ikke tid, men tror nok at DET hadde vært et skikkelig eventyr.
Vel hjemme tenker jeg at kanskje de skulle i et bryllup? Kanskje besøke en datter?
Men : Så deilig å være så lite blasert, om bare vi andre som reiser, eller opplever, kunne ha et snev av den samme åpne undring over livets finurligheter som disse.
Er det så viktig å fremstå som så reisevant og cool samme hvor du er?
Hmmm, kanskje jeg er en av de blaserte, eller?
